En guttemammas betraktninger – med herrebesøk

I forestillingen My Little Willy snakker en mor om det å være guttemamma. Å skulle oppdra to barn som kommer til å vokse opp til å bli menn. Black Box teater fikk lov til – midt i siste innspurt før premiere – å stille noen spørsmål til de to kunstnerne bak forestillingen, Eirik Willyson og Hildur Kristinsdottir.

Hvorfor er det viktig for dere å ta opp temaet om guttemammaen og hvordan hun skal oppdra barn som kommer til å ende opp som menn?

Hildur: Dette er den mest personlige forestillingen jeg har vært med på å lage. Det handler om ting jeg tenker mye på, men ikke har funnet ut hvordan jeg skal snakke om eller behandle. Som guttemamma har jeg begynt å se ting på en annen måte. Jeg har alltid sett gjennom tradisjonelle feministiske briller, men oppdaget, nærmest til min forskrekkelse, at verden er mer nyansert og kompleks. Det skulle liksom være nødvendig å føde en eller flere gutter for å erkjenne at også de er sårbare og har problemer. Kort fortalt er det en forestilling om kriser i kunsten og livet, og om morsrollen og mannsrollen.

Eirik: Samtidig slutter vi ikke å forundre oss over alt kvinnehatet. Hvor kommer det fra? Vi spurte kjønnsforsker Jørgen Lorentzen hva som skal til for å unngå å lage kvinnehatere, og han svarte at vi må dynke gutta i kjærlighet. De får mye mindre enn jentene, mente han.

Hildur: Lorentzen har reist mye rundt på skoler, og han har pleid å stille følgende spørsmål til lærerstaben: «Hvem her kan med hånda på hjertet si de er like glad i guttene som jentene?» Da pleide det å bli stille, sa han.

Kan dere løfte sløret for noe artig statistikk dere har oppdaget underveis i researchen?

Eirik: Gang på gang i forarbeidet til forestillingen har vi måttet minne hverandre på hva som kan være problemer for menn. Til slutt lagde vi en liste. Den statistikklisten er ikke så artig, da. Det handler om ulykker og vold og rus og ensomhet og depresjon og selvmord.

Hildur: Det er pussig at det oppleves som fjernt og radikalt å snakke om gutter og menns utfordringer. Og det kan for så vidt være menn i begge ender av en variabel, som at 80 % av alle som drepes på verdensbasis, er menn, men det er jo også for det meste menn som dreper disse mennene. Og menn topper jo også statistikk om makt og rikdom.

Eirik: Jeg har en som er litt artig: Det er vanlig å ha fem ereksjoner hver natt, og hver ereksjon varer typisk en halvtime.

Når dere jobber med et tema som handler om kjønn, hvordan unngår dere generalisering?

Eirik: Jeg synes det er vanskelig å snakke om noe som helst uten å generalisere. Er ikke alle begreper en form for generaliseringer?

Hildur: Ifølge programteksten har vi riktignok påtatt oss å stake ut veien mot et nytt og bærekraftig mannsideal, men vi kan ikke si med sikkerhet hvorvidt det vil lykkes eller ei.

Eirik: Det hadde kanskje vært interessant å lage en slags kaleidoskopisk forestilling der mannen og det mannlige trer fram i tusen skiftende former.

Hildur: Absolutt, men i denne forestillingen ligger perspektivet hos en guttemor …

Eirik: … som får selskap av noen menn. For øvrig synes vi det er interessant å behandle og introdusere holdninger og perspektiver som ikke nødvendigvis er våre egne, og la dem bryne seg på hverandre, på oss og på publikum.

Dere skriver begge to. Hvordan gjør dere skriveprosessen?

Hildur: Det varierer mye fra prosjekt til prosjekt, og det er stor forskjell på hvordan vi skriver: Jeg skriver veldig som en utøver.

Eirik: Du er i rolle.

Hildur: Ja, mine tekster er som oftest utformet utelukkende som verbaltekst. De må spilles sånn jeg har hørt dem inni hodet mitt da jeg skrev dem. Dine tekster trenger ikke nødvendigvis scenen.

Eirik: Som oftest skriver vi hver våre tekstbolker, og så diskuterer og redigerer vi hverandres tekster helt ned på setningsnivå. Vi bruker mye tid på redigeringen og blir dessverre aldri ferdige før noen dager før premiere.

Hildur: Jeg pleier å spille mine tekster for Eirik fem minutter etter at jeg har skrevet det første utkastet, mens han presenterer sine først når han har gnuret på dem lenge og de er så godt som ferdige. I denne prosessen har det romlige konseptet endret seg mye underveis, noe som har virket tilbake på teksten og gjort at vi har kuttet og skrevet om mye for å få den til å passe inn i rommet.

I begynnelsen skulle forestillingen foregå på barer. Nå er dere inne i blackboxen med en scenografi som nok ikke får plass i de fleste barer. Hva skjedde?

Eirik: Ja, den opprinnelige planen var å lage en forestilling som foregår i det som er et tillitsfullt rom for mange menn, altså i en bar, stedet mannen kan oppsøke når han trenger å …

Hildur: … åpne seg. Men så flyttet perspektivet seg til én karakter, en mor og hennes erfaringer og bekymringer. Baren var ikke det rommet hun trengte. Hun trengte en scene, for at folk skal høre.

Eirik: Og så håper vi samtalen kan fortsette i teaterbaren etter forestillingen. Der skal vi gjøre hva vi kan for å bygge opp det trygge rommet vi først så for oss.

Hvordan jobber dere fram forestillingen?

Eirik: Vi bruker mye tid på research. Denne gangen har vi blant annet snakket mye med menn og mødre, kjønnsforskere og andre, vi har lest kjønnsteori, dykket ned i «mannosfæren» og fulgt en forelesningsrekke om menn og maskuliniteter ved UiO.

Hildur: Ja, og så begynner vi etter hvert å lage idéskisser og utkast til scenetekster.

Eirik: Til sammen blir det en overflod av materiale.

Hildur: Og så kommer den vonde prøveperioden der ingen ting funker, og vi må lete og kna, forsøke å få skrivebordsideer til å leve i et rom, og dermed tar vi livet av motivasjonen og entusiasmen.

Eirik: Ikke bare motivasjonen og entusiasmen.

Hildur: Nei, det er sant. For noen uker siden kjørte vi i flere timer for å kjøpe en skulptur vi kaller «Lille Willy», og den presterte Eirik Willyson å halshugge – visstnok ved et uhell – den første dagen vi hadde den i prøvesalen. 

My Little Willy
vises i perioden fra torsdag 18. november til fredag 26. november