Med My Little Willy har Kristinsdottir/Willyson påtatt seg å stake ut veien mot et nytt og bærekraftig mannsideal.
Kristinsdottir har født to sønner, som snart blir menn. Hun vil nå gjøre sitt ytterste for å forstå det annet kjønn og utfordre sine egne og alle søstres perspektiver. Det blir en bevegelse fra morsrollen og inn i en ny mannsrolle, fra alvor og fortvilelse inn i en felles og forhåpentlig håpefull feiring av løsningen, en mandig fest med klemming, bryting og gråt.
Det som skrives om gutter, er sjelden positivt. Menn topper elendighetsstatistikken, og som om ikke dette var ille nok, synker den mannlige fertiliteten uten at forskerne aner hvorfor. Kanskje har det å gjøre med de supertette, komfortable barnebleiene, som overoppheter guttebabyens testikler og i tillegg inneholder hormonforstyrrende kjemikalier. Uansett årsak er det bekymringsfullt med tanke på vår fremtidige fruktbarhet. Det som derimot ser ut til å ha gode vekstvilkår, er kvinnehatet.
Flere og flere menn er ufrivillig barnløse, og ny teknologi vil antakelig gjøre det mulig for kvinner å reprodusere seg selv, helt uten menn. Dette stiller Kristinsdottir i reell fare for aldri å få barnebarn. Nå skal hun, sammen med Liban Gulaid, Eirik Willyson, Anders Borchgrevink og Eilif Fjeld, få mannen opp og stå.
Hildur Kristinsdottir er regissør og skuespiller. Eirik Willyson er dramatiker, forfatter og utøver. Kristinsdottir og Willyson har samarbeidet siden 2007 og lager forestillinger som skildrer store spørsmål som brytes i det lille mennesket.
Forestillingen inneholder intenst blinkende lys
