«Av og til inntreffer det et sånt smått mytisk øyeblikk når noen du aldri har sett før kommer overraskende inn fra sidelinja og byr på noe helt nytt og friskt, just like that. Hvem er hun? Hvor kom hun fra? (...) Ja visst handler det om det forslitte ordet identitet, men i et mye større og mer kollektivt univers enn i vår hjemlige diskurs.»
I WANT TO BE TRADITIONAL er et soloarbeid som forsøker å tøye grensene for det lagdelte og flyktige selvet som stadig er i bevegelse.
«Roots are trying to dig into my skin, duele, det gjør vondt, even if I know they are only trying to get some nourishment, then they carry on floating away into a sea of sand eller av sukker o de sangre or of herbs without needing to grasp into one single spot. Som vanlig someone then comes and asks me where I am from y preguntan de dónde soy, where my mother is from, hvor faren min kommer fra, de dónde vienen mis hijos, where my phone is from, hvor katten min kommer fra.»
Maritea skaper ritualistiske og visuelle rom som kretser omkring tekst, fragmentering, repetisjon og rytme. Personlige og oppdiktede minner veves sammen til en kontinuerlig tankestrøm.
Kunstner Maritea Dæhlin (1986) jobber og bor i Norge og Mexico. Hun er spesielt interessert i atferdsmønstre, emosjoner, ritualer og møter. Arbeidet hennes spenner fra teater, video performance, performance kunst og poesi. Kunstnerskapet hennes er preget av det lekne, minimalistiske, ikke-lineære og til tider absurde. I WANT TO BE TRADITIONAL ble vist tidligere i år som del av Oslo Internasjonale Teaterfestival.
Men det som är anslående är hennes textbehandling (...) texten och dess ihållande upprepningar och rytmiseringar är något att nästa stampa takten till, som en form av textlig jazz
«Under de mange fragmenterte tekstene ligger en sterk trang til formidling, og gjennom det viser forestillingen frem identitet som en kombinasjon av kropp og språk. Jeg fascineres av Maritea Dæhlins sceniske tilstedeværelse og kommunikasjonsevner, og jeg dras inn i forestillingen med hud og hår. (...) Det at språket også er lyd og rytme belyser hva scenetekst kan være. Det er spennende at språket så tydelig gis en fysisk kropp og tilhørighet.»
