En samtale med teatersjef Jon Refsdal Moe

Velkommen tilbake, Jon!

Hva er den største forskjellen på Jon Refsdal Moe som teatersjef i 2016 og den utgaven som tar over i 2026?

Tror ikke det er så stor forskjell, egentlig, men jeg er blitt ti år eldre og tror jeg har landet mer i meg selv. Men verden tror jeg er blitt veldig annerledes – med sterkere polarisering, flere kamper å ta og større risikoer å løpe. Jeg håper å ikke bli for forsiktig i programmeringen. Mye av poenget med Black Box teater ligger i at vi kan gjøre ting som ikke gjøres andre steder. Det er vel med mye av poenget med kunst i det hele tatt, når jeg tenker etter.

Hva er det aller første du vil ta tak i for å sette ditt preg på teatret fremover?

Nå gleder jeg meg først og fremst til høstsesongen, som Jørgen har programmert. Til våren kommer vi til å sette søkelys på Osloscenen, med unge kunstnere på forskjellige spillesteder rundt i byen, før vi avslutter med et stort internasjonalt gjestespill – et gjensyn med en gammel venn. Jeg har ingen store planer om å rive baren eller noe, mitt preg kommer til å settes gjennom programmet vi legger. Og vi skal definitivt få i gang Oslo Internasjonale Teaterfestival igjen, men må nok vente til 2028, da teatret bygges om i 2027.

Er den frie scenekunsten en luksus vi kan tillate oss i krisetider, eller er den en nødvendighet? Hvorfor?

I går leste jeg en artikkel om Klatremus. Selv om han ikke er med på å samle eikenøtter, og bare stjeler kaker og synger hele tiden, er det jo han som gjør at hakkebakkeskogen blir et kult sted å bo. På samme måte tror jeg at kunsten kan være en sånn kleptoparasitt (det er det de kaller ham nå). Jeg har ikke hørt om ett eneste samfunn som ikke har en form for kunst, og jeg tror ikke vi klarer oss uten. I hvert fall ville ikke jeg klart det selv.

Du nevner i et tidligere intervju at felles kunstopplevelser er grunnlaget for demokratibygging. I en tid med økende polarisering, hvordan skal Black Box teater unngå å bli et ekkokammer for de allerede innvidde?

Til og med jeg har følt på utenforskap, det skal ekstremt lite til. Det er vel noen rester etter pandemien da alle satt hjemme og hata hverandre, og havnet rett på algoritmekjøret. Vi er jo under konstant angrep fra krefter som vil at vi ikke skal møte hverandre og ha det bra sammen. Og da snakker jeg selvsagt ikke om helsemyndighetene, men om tek-fascistene, som tjener penger på at folk sitter hjemme og er forbanna. Det må vi kjempe mot. Å kunne komme sammen i noen rom og dele noe er grunnlaget for sivilisasjon. Det kan være film, musikk, fotball, mat, you name it. Det fine med teater – eller scenekunst, da – er at det nettopp er møtet mellom mennesker som utgjør denne kunstformens essens. Dette har en enorm politisk og sosial sprengkraft i dag, nettopp fordi vi per definisjon ikke kan la oss kolonisere digitalt. Jeg har lekt med tanken på at BBT skal være algoritmefritt innen 2030. Det er selvsagt en utopi, jeg skriver dette på en Mac, liksom, men er det noe vi trenger akkurat nå er det mer utopi, mindre kynisme, mer glede og mindre krangling.

Hvordan kan den frie scenekunsten fungere som et korrigerende eller nødvendig motstykke i dagens politiske og sosiale landskap?

Hvis vi tenker på dagens politiske og sosiale landskap som dominert av nuller og ettall, eller som en digital flate tror jeg som sagt at scenekunsten per definisjon har en form som unndrar seg dette. Vi må dyrke øyeblikk som ikke lar seg fange inn, som ikke lar seg oversette, som ikke lar seg redusere til digital content. Det er i seg selv enormt. En annen ting er at kunst handler om å komplisere og problematisere virkelighetsoppfatninger – egentlig motsatt av et kommentarfelt på facebook, eller et debattprogram på tv, der det handler om å hamre inn de samme poengene gang etter gang.

Hvis du skulle programmert en forestilling som i dag ville gitt en 10-12 åring den samme inspirasjonen du fikk da moren din dro deg med på eksperimentelt teater på 80-tallet, hva ville det ha vært?

Sommeren da jeg var syv år gammel var vi og så et middelalderspel i en borgruin på Bornholm. Kombinasjonen amatører og profesjonelle, barn og voksne, spill og ikke-spill, gjorde helt enormt inntrykk på meg. Det var noe med at et sted kunne transformeres og bli til noe helt annet, samtidig som det var helt reelt. Jeg tror jeg ville vist frem noe som dyrket denne transformasjonen – nettopp det som er magisk med teater. Og så tror jeg det var viktig at dette ikke prøvde å snakke mitt sju år gamle språk, men bare viste meg noe som jeg kunne fascineres av i all sin fremmedhet.

Helt til slutt. Hva leser du og ikke minst hva hører du på akkurat nå?

Jeg leser Alf van der Hagens Dag Solstad – Uskrevne memoarer. Veldig bra. Solstad er et slags intellektuelt grunnfjell – synes alle burde lese ham. Og jeg hører på Who Asked av DOMi & JD BECK, som kom ut siste dag i sommerferien. Veldig, veldig nydelig plate.