Tre spørsmål til Julie og Cecilie Solberg

I DJUPVASSTRÅKK, flytter Julie og Cecilie Solberg menneskekroppen ut i et nytt element, nemlig ut i vannet. Vi (gru)-gleder oss til å bli med dem til Isdammen på Årvoll i mai og har spurt dem om de kan fortelle oss litt mer om prosjektet.

I DJUPVASSTRÅKK skal dere ta med dere publikum ut av teatersalen, inn i skogen og videre ut i vannet!? Har dere lyst til å fortelle oss litt mer om hva som er inspirasjonen til denne forestillingen?

Ja! Ut i våren skal vi, her er det duka for “ut på tur”-stemning, så håper alle husker å ta på godt med klær.

Den første inspirasjonen kom en tid etter Songs of entanglement, vår forrige forestilling sammen, hvor vi arbeidet med utgangspunkt i det personlige, våre kropper, stemmer og samspill. Vi fabulerte på et mer eller mindre umulig prosjekt om å kunne forsvinne vekk fra det personlige, viskes ut som personer, være mer et slags skall, en maske eller en del av en fiksjon. Det kommer vi nok aldri til å klare, var vår første tanke. Kroppen i seg sjøl tar mye fokus på scenen, og vi er to like. Men kunne vi forsvinne i noe større, oppslukes, opptas i noe annet eller finne en sterkere medspiller? Naturen, vannet, er en slik medspiller, en sterk og krevende medspiller.

Utover dette henter DJUPVASSTRÅKK inspirasjon fra mange hold. Om vi skal trekke fram noen arbeider kan vi nevne Alma Söderbergs arbeid med stillhet, rytme, lyd og tanker rundt en årvåken kropp, subtiliteten i det kroppslige arbeidet hos Giselle Vienne, vi kommer ikke utenom forestillingen Night Tripper av Fiksdal/Langgård/Becker, samt den gamle nederlandske gruppa Bewegingstheater BEWTH.

Hvor kommer denne fascinasjonen om vann fra?

I utgangspunktet ønsket vi oss en illusjon av et vannhull. Under vår residens ved Figurteateret i Stamsund undersøkte vi bruk av ekte vann i scenerommet. Vi ble rett og slett trollbundet av elementets natur og hvordan vi identifiserer og fabulerer i møte med elementet. Vi ønsket oss mer og større. Utover i prosessen ble vi stadig påminnet hvor politisk vann er i vår tid, for eksempel fikk vi utfordringer med tilgang på vann til et scenerom pga tomme vannmagasin og restriksjoner i Oslo. Dette førte oss ut i naturen.

Vannet er et speil, det speiler vårt indre, på en slags drømmeaktig måte, og blir slik en katalysator for assosiasjoner på veldig mange plan. Utgangspunktet vårt har ikke bare vært fascinasjonen for vann som element, men naturen i mennesket. Vi ville se på mennesket som i et naturprogram, som en del av naturens kretsløp. På vei i denne prosessen oppdaget vi Astrida Neimanis tanker om Hydrofeminisme og det var det mest altoppslukende perspektivet vi har møtt. Jeg er i deg, du er i meg, vi er i vann, vann er i oss, jeg drikker pre-historisk avfall og vannet vil (mest sannsynlig) overleve oss.

Vi syntes det var spennende å skulle se for oss mennesket fra et ovenfra perspektiv hvor vi er som gresstrå på plenen (eller på marken, om du vil). Framkalle en motsats til et individualistisk menneskesyn; Hvor unik er jeg egentlig som menneske? Spørsmål knyttet til det vi ser på som naturlig hos mennesket, original og kopi, natur og kultur vekkes. Originalitet og geniale handlinger forsvinner i et slikt perspektiv; om ikke lenge er gresstrået vissent og dødt.

Dere er tvillinger og har tidligere iscenesatt forholdet deres i forestillingen Songs of Entanglement. Kan dere fortelle oss litt om hvordan dere jobber sammen som kunstneriske samarbeidspartnerne?

Vi jobber sammen fordi noen tematikker og ideer har veldig god grobunn mellom oss. Som i alle samarbeid jobber vi både bra og dårlig sammen. Vi jobber nok kanskje veldig godt sammen, når vi jobber godt sammen og tilsvarende dårlig, en veit jo hvordan det kan være med søsken. Så har vi med oss veldig dyktige og bra folk i det kunstneriske laget, og ingenting blir til uten dem.

Når det kommer til samspillet mellom oss to som utøvere, så forsøker vi stille oss spørsmålet: Hva utløser gode kunstneriske prosesser? I vårt tilfellet handler det om å prøve å forsterke det vi har av ideer eller fysikk mellom oss. Vi er begge interessert i kroppens potensial for å alene transformere rom og slik lede publikum inn i fiksjonsrom eller skape assosiasjoner. Vi kommer begge fra en fysisk tilnærming til teater, og innenfra, i utøver-hodet spiller vi nok teater, sjøl om arbeidet kan virke mer abstrakt. Arbeidet vårt springer ut og blir til i det at vi er utøvere. Det er gjennom å gjøre vi tenker og forstår best hva vi holder på med. I så måte er prøveperioden veldig viktig og alle som er med i den.

Så kjenner vi hverandre veldig godt, spesielt når det kommer til fysisk samspill og å lese hverandres kropper. Vi vokste opp på en gård uti gokk, og vi har nok dette med oss som et bakteppe i samarbeidet. I DJUPVASSTRÅKK har feks dyr og manuelt arbeid, vært både inspirasjon og en måte vi har tilnærmet oss det kroppslige arbeidet på. I Songs of entanglement arbeidet vi utifra et lekent fellesskap i sport og konkurranser, og sang og stemmearbeid.

DJUPVASSTRÅKK vises 3.–6. mai ved Isdammen på Årvoll.