Tre spørsmål til Ingrid Berger Myhre

Endelig kan vi ønske Ingrid Berger Myhre velkommen igjen til Black Box teater med forestillingen In Other Words som har blitt utsatt hele to ganger grunnet pandemien. I januar gleder vi oss til den åpner vårsesongen 2022. Vi har tatt en prat med henne før åpningen om blant annet språk.

Det er ingen hemmelighet at du er interessert i språk Ingrid, noe vi gjerne vil at du forteller oss litt mer om. Hvor kommer denne interessen fra?

Jeg tror det henger sammen med to ganske konkrete studieerfaringer. Da jeg først begynte å studere dans kom jeg litt skeivt ut og utviklet et problematisk forhold til trening og kosthold. Det var i møte med et miljø med vekt på historiske teknikker, et klassisk skille mellom teori og praksis og en idé om at dansen skal kunne ‘snakke for seg selv’. Idag ser jeg på klisjéen om den stumme danseren(s kropp) som beundres for sin mystiske evne til å uttrykke det som ligger utenfor språket som i beste fall litt gammeldags, og i verste fall ganske farlig. Jeg skjønte at det var omgivelsene, og ikke faget, som ikke klaffet for meg, så jeg byttet skole. Men denne erfaringen krevde at jeg bokstavelig talt måtte ta definisjonsmakt over og reformulere mitt eget forhold til dans. Å insistere på språk ble en viktig del av denne emansipasjonen, kan du si.

Da jeg senere studerte i Frankrike erfarte jeg i en periode å plutselig mangle språk. Først kjente jeg meg frustrert over å ikke kunne gjøre meg forstått, og av følelsen av å ikke ha en stemme. Etterhvert tenkte jeg at det må jo være en måte å plassere språket «inni» det jeg gjorde på. Jeg ble interessert i tegnsystemer og lesning, og lette etter måter å artikulere praksisen min fra innsiden. Det var slik jeg oppdaget flere som arbeidet med språkliggjøring og dans og jeg kjente en sterk kollegial støtte i deres tilnærminger, enten de var av det semiotiske, poetiske eller diskursive slaget.

Nå har både jeg og interessen modnet oss litt, og selvom språk fortsatt er et relativerende leke- og verktøy i arbeidet mitt er jeg blitt mer opptatt av hvordan vi forstår dans i utvidet forstand, enn strengt talt å tematisere det.

I et intervju snakker du om dans som et språk som enten er overforklarende eller helt umulig å forstå og at du ønsker å tilby et alternativ. Kan du utdype dette litt mer?

Med det mener jeg at jeg har lyst til å finne lommer for å lese dans utover det rent bokstavelige, abstrakte eller symbolske. Men et ledd i dette er jo å undersøke nettopp disse registrene, for å forstå hva de muliggjør, og eventuelt utelukker.

På et tidspunkt var jeg for eksempel ganske opptatt av ekphrasis: språket som skulle kunne favne, dekke, fange. Det er jo umulig, sånn rent fenomenologisk. Men jeg tror jeg syntes det var litt søtt, eller syntes kanskje litt synd på språket, som prøvde å strekke seg så langt men allikevel kom til kort, stakkar. Men grunntanken om at dans har en ekvivalens i språket ble for reduktivt, så jeg gikk bort i fra det. Jeg er ikke så interessert i å fortsette å konstatere det binære forholdet mellom dans og språk som i en evig kamp om hvem som får det siste ordet, (evt ‘satt fingeren på det’). Å insinuere språkets utilstrekkelighet bidrar også til en type mystifisering, tanken om dans som universelt språk (kjempeproblematisk!) osv, som jeg gjerne vil til livs.

Å lete etter alternativer er en konstruktiv måte å plassere meg inni disse problemstillingene på, som produserer en rekke andre spørsmål: om det meningsbærende og det meningsfylte, om teaterrommet som støtteapparat for lesning og kontekst forøvrig.

Hvordan finner du frem til og jobber med de kunstneriske samarbeidspartnerne dine?

Konstellasjonene jeg jobber i oppstår ofte gjennom ulike former for affinitet. Jeg er helt avhengig av å jobbe i et miljø hvor jeg føler meg trygg, fri og støttet - med folk som likefullt har valgt å jobbe med meg og med hverandre. Samtidig er det viktig at dette ikke blir begrensende, at man ender med å dalte rundt i en eksklusiv indre krets av venner. Av og til må man også være litt modig, og «spørre om sjangs» på noen man beundrer og har lyst til å lære av – komme med noen eksplisitte invitasjoner. Så jeg forsøker å finne en balanse.

Men det viktigste for meg er å jobbe med folk som gir hverandre plass og anledning til å kunne tulle og tøyse, til å være skråsikre én dag og ombestemme seg dagen etter, til å tørre å si nå skjønner jeg ingenting av hva vi driver med, og også til å si fy søren det her kommer til å bli skikkelig fint og viktig.

Og i kjølevannet av å sammen jobbe frem noe som aldri har bestått i verden før oppstår ofte sterke vennskap. Dette har lært meg viktigheten av å ikke undervurdere det sosiale. Kanskje legger jeg for stor vekt på det. Men det er jo disse relasjonene som utvikler meg kunstnerisk og menneskelig. Og det vil jeg jo fortsette med.

In Other Words vises onsdag 26. og torsdag 27. januar