Tre spørsmål til Espen Hjort, forfatteren av Scenekunstklassikere #5

Den nyeste boka i serien Scenekunstklassikere: #5 «Verk Produksjoner: Build Me a Mountain» av Espen Hjort lanseres 17. desember! Mens vi venter på lanseringen, har vi tatt en prat med Espen om boka han har skrevet.

Kan du fortelle litt om deg selv?
Jeg er scenekunstner og arbeider som regissør og dramatiker. Jeg er utdannet regissør fra teaterhøyskolen i Amsterdam og har bodd lenge der. For tiden er jeg aktiv både i Norge og Nederland, i tillegg til at jeg tar en MA i scenekunst ved Teaterhøyskolen i Stockholm.

Som regissør liker jeg best å arbeide meg egne tekster og bearbeidelser, og jeg bruker gjerne både tekst, musikk og bevegelse i forestillingene mine. Jeg syns det er gøy å eksperimentere og å utforske nye måter å fortelle på.

Sammen med scenekunstner Mees Borgman har jeg et performancekollektiv, Landmarks, som vi opprettet i 2021 for å fordype oss i hvordan vi kan lage teater fra mer enn menneskelige perspektiver, i samarbeid med en stein, eller med trær som komponister. Forholdet mellom menneske og natur er et viktig tema for meg. Vi lever i en enorm økokrise som både er helt praktisk, eksistensiell og spirituell. Teater er en fin form for å utforske dette, i min erfaring.

Hvorfor ønsket du å skrive om Verk Produksjoners forestilling Build Me a Mountain?
Build Me a Mountain gjorde enormt inntrykk på meg da jeg så den i 2011. Jeg studerte teatervitenskap, drømte om å bli kunstner og lurte på hvor fremtiden var. Et halvt år senere flyttet jeg til Amsterdam og den var noe av det jeg tok med meg i bagasjen. Også hadde jeg skrevet bacheloroppgave om forestillingen på Blindern!Dessuten syns jeg jo det er en spesiell og viktig produksjon som sier noe vesentlig om det å være menneske, om historien og om hvordan man kan forholde seg til repertoar og teaterhistorien.

Hvem er du som forfatter, og hvordan har din skriveprosess vært med denne boka?
Etter å ha skrevet en håndfull stykker fikk jeg lyst til så skrive mer essayistisk om scenekunst. Det har jeg gjort litt for Shakespearetidsskriftet. Så det passet meg fint å få mer spillerom med denne boka.

Jeg liker å skrive essays fordi jeg kan uttrykke meg annerledes enn med forestillinger, og fordi jeg hjelper meg å finne ut hva jeg tenker - og føler.

Stykkene mine er fantasifulle og ikke så veldig.. naturalistiske i konvensjonell forstand. En springende form er naturlig for meg, jeg følger flyten. Det ble også utgangspunktet for boken. Jeg bestemte meg fort for å skrive et essay om minnet om forestillingen. Da jeg hadde begynt å skrive slo det meg at det hadde vært interessant å sammenligne mitt perspektiv med minnene til dem som laget forestillingen, så jeg gikk i gang med å intervjue alle som hadde vært involvert i den kunstneriske prosessen. Sånn sett ble boka en slags collage av perspektiver.

Det har vært spesielt å gå tilbake til 2011, som var et intenst år for meg, på mange måter begynte livet mitt da. Det var underlig å oppdage at mye av det jeg fant og likte i nederlandsk scenekunst, også hadde vært tilstede i Build Me A Mountain. Det har i grunnen vært en glede å oppdage sammenhenger og forbindelser på mange nivåer.

Det skal også sies at det var et hasteoppdrag, jeg hadde to måneder på meg. Men jeg tror det funka bra, egentlig, for da slapp jeg å tenke så mye.