Sjostakovitsj skrev sin mest berømte symfoni i krisetid.
Leningrads orkestermusikere bukket under av sult og utmattelse. Kultur måtte nedprioriteres og alternative proteinkilder vurderes. Sulten var så graverende at da symfonien var ferdigstilt i 1942, var det ingen fungerende orkestre som kunne fremføre verket. Utrolig nok fikk man skrapet sammen musikere fra flere hold. Innstuderingen var en enorm påkjenning for det utsultede orkesteret, men symfonien tok etterhvert form og kunne fremføres. Høyttalere ble montert i gatene. Rett før konserten satte sovjeterne i gang et kraftig bombardement. Målet var å lamme de tyske troppene nok til å gi en pause fra skytingen i tidsrommet hvor konserten skulle finne sted. Snart gjallet tonene fra Sjostakovitsj sin syvende symfoni ut i Leningrads byrom. Det over 70 minutter lange verket ble for ettertiden hetende Leningradsymfonien og er blitt stående som et symbol på den frie ånds kamp mot ondskapen.
Den finske koreografen Elina Pirinen foretar hva hun kaller ”en scenisk obduksjon” av dette musikalske storverket. De tre danserne fyller scenen med primitivitet, intelligens, skjønnhet, idioti, erotikk, banalitet, sinne og sentimentalitet. Personal Symphonic Moment fremstår som ekspresjonisme i rendyrket form.
