“Både som formeksperiment og intellektuell grubling er dette lovende scenekunst for et nysgjerrig publikum.” Scenekunst.no
Bygget på en refleksiv interaksjon mellom lyd og bevegelse trer denne forestillingen frem blant ragende isoporskultpurer og mekaniske trær. Lyden manifesteres fysisk i bevegelser, objekter og lys. ‘O’ death’ forsøker med glimt i øyet å bevise at døden ikke finnes, at ord og språk ikke er nok, og at alt vi noensinne har elsket heller aldri vil bli nok. For dødens brodd tar ikke siste stikk i det utall av univers som gjennomstråler vårt eget, enestående som det er, med sin romlige og tidlige form, skapt av bevisstheten. Stykket stiller en rekke spørsmål inspirert av sangtitlene til den kjente bluessangeren og svovelpastoren JM Gates fra 1920-tallet:
‘O’ death where is thy sting?’
‘Good bye to chain stores, part 1?’
‘Is death’s black train coming?’
‘o’ death’ er en forestilling/installasjon laget av Iver Findlay, Marit Sandsmark og Pål Asle Pettersen i samarbeid med Jason Rogenes.
Samarbeidskonstellasjonen Findlay/Sandsmark/Pettersen har i løpet av de siste fire årene presentert flere produksjoner i grenseland mellom scenekunst og installasjon. Kompaniet har gjestet Black Box Teater flere ganger tidligere sist med forestillingen biograph, last year was pretty shitty.
«Death does not exist, only fear of death» (Andrej Tarkovskij).
Vi viser også forestillingen: Biograph, last year was pretty/shitty 2 og 3 oktober. Les mer
Om forestillingen Fractured Bones/let´s get lost fra 2011/2012 skrev pressen bl.a: “It’s abrasive, messy, and sometimes maddeningly opaque. But it’s also hard to stop thinking about. Parts of fractured bones/let’s get lost—a new multimedia dance-theater piece by New York-Norwegian duo Iver Findlay and Marit Sandsmark…keep stubbornly resurfacing in the mind long after you’re done watching. It refuses to settle down and stay watched. Despite being a meditation on disappearance, it just doesn’t go away.” Village Voice “fractured bones/ let’s get lost is a brainy piece, but a brawny one too – the kind of show where afterwards, you want to take the actors and creators out for a cold beer, because the performers worked their asses off to create this powerfully spooky vibe for you, and because you secretly want the technical artists to explain how all their magic came together.” New York Theatre Review