En prat med Eirik Fauske, redaktør av Scenekunstklassikere #2 og #3

Møt redaktøren bak de to helt ferske bøkene i serien Scenekunstklassikere, Eirik Fauske.

Scenekunstklassikere #2 og #3 – «Lisa Lie: Blue Motell» av Ibrahim Fazlic og «Martin Slaatto: Transporteringsdans» av Sidsel Pape – lanseres på Norma T 12. november, og vi har tatt en spent prat med Fauske om hans viktige arbeid før lanseringen.

Eirik Fauske er også redaktør på Scenekunstklassikere #4 «Collage Dansekompani: Filo D’erba or Frail Creation» av Cecilie Lindeman Steen og #5 «Mia Habib: A Song to…» av Deise Faria Nunes som lanseres våren 2024, så i dette intervjuet ønsket vi å bli litt kjent med Fauske og hans arbeid så langt.

Kan du fortelle litt om deg selv? Hvem er du? Hva driver du med?
Jeg er dramatiker, og jobber som regissør og produsent. Jeg har lenge jobbet innenfor teaterfeltet, og nå også som tekstredaktør for bokserien Scenekunstklassikere. Jeg er også scenekunstprodusent i DKS Asker, og har for tiden et vikariat som dramaturg på Nationaltheateret.

Hva er din bakgrunn med tekstarbeid?
Mitt hovedvirke har veldig lenge vært tekst som dramatiker – og det er det jeg holder på med mest. Jeg startet som skuespiller, men etter hvert satset jeg mer og mer på skrivearbeid.

Hvordan har redaksjonsarbeidet med Scenekunstklassikere #2 og #3 vært? Kan du fortelle oss litt om det?
Jeg kom inn i prosjektet etter at den tidligere SKK-redaktøren Elin Grinaker gikk ut i permisjon. Elin var redaktør på den første boken i serien: Scenekunstklassikere #1 «Grenland Friteater: Harde tak» av Chris Erichsen.

Det har vært to helt ulike prosesser med SKK #2 og SKK #3, og det har også blitt to helt ulike bøker. Sidsel Pape har skrevet en bok om konseptet “Transporteringsdans”, istedenfor et enkeltverk av Martin Slaatto. Heller enn å fremme dokumentasjon og et stort intervjumateriale, har hun en veldig personlig og fabulerende inngang. Det synes jeg er veldig fint. I møte med Slaattos konsept fletter hun inn situasjoner og historier fra sitt eget liv, fra tiden hun så disse forestillingene. Hun er jo også dansekritiker, og flere av anmeldelsene hennes er med i boken.

Når det gjelder Ibrahim sin bok, så fantes det ekstremt mye intervjumateriale i starten av prosessen. Han har virkelig fått teamet bak forestillingen i tale. Skulle alt blitt publisert ville vel boken blitt på tusenvis av sider. Det måtte derfor kuttes, og bli mer Ibrahim. Han skriver med et fandenivoldsk glimt i øyet, noe som kler materialet.

Kan du utdype mer om hvordan du har arbeidet med tekstene?
Jeg har som redaktør prøvd å gå inn i arbeidene til Ibrahim og Sidsel med ønske om å bidra til skriveglede, og oppmuntret til å skrive med personlighet.

Jeg har også opplevd det som veldig givende å se tekstene til både Ibrahim og Sidsel endre seg, vokse, og bli gode. Det er givende å oppleve at de begge skriver fra en plass som betyr mye for dem.

Har du også begynt på de neste bøkene i Scenekunstklassikere-serien?
Ja, men det er veldig i startfasen. Og disse blir igjen helt annerledes enn bøkene til Sidsel og Ibrahim. Det er jo det som er morsomt med denne bokserien. Det subjektive blikket som får prege hver bok. Det er ikke de store avhandlingene. Det er personlige erfaringer og refleksjoner.

Noen andre inside-historier om SKK #2 og #3 du vil dele til slutt?
Nei, jo, jeg måtte jo rykke ut på haste-kaffebesøk til Ibrahim da han hadde skrivesperre. Kanskje ikke en inside-historie, men det var veldig hyggelig da!