En metodisk mobbende ombudsmann

For en måned siden ble identiteten til en av personene bak den anonyme facebook-profilen Sløseriombudsmannen avslørt: Are Søberg.

Søberg og flere kommentatorer anklager kunstfeltet for å avvise en kritisk debatt om offentlig finansiering av kunst og kultur. Men hvilken debatt er det egentlig vi snakker om?For å peke på hvordan skattepenger blir misbrukt, velger Sløseriombudsmannen å angripe enkeltkunstnere i det frie scenekunstfeltet. Dette har pågått i flere år, og det er kritikkverdig.

Selv om Sløseriombudsmannens innlegg ikke eksplisitt oppfordrer til hat, provoserer de frem trakassering og hatefulle ytringer. De er «ragebait»; klikkagn med formål å opprøre, og slik skape interaksjon med en lenke eller en sak. De mest provoserte av følgerne, klikker seg videre inn på kunstnernes sosiale medieprofiler, hvor de håner og iblant truer dem. Det utløser en kjedereaksjon som forsterker maktstrukturer: den dominerende gruppen mot den dominerte enkeltpersonen.

Å fremme mobbing som en legitim metode for debatt, er problematisk – ikke bare for kunstfeltet, men for det norske samfunnet som helhet, fordi det både er invaderende og bidrar til ydmykelse og innskrenkede ytringsrom. Ingen kunstnere skal måtte oppleve at å “håndtere hat” er den nye normalen.På facebook deler Sløseriombudsmannen korte videoklipp fra forestillinger, og tilskuddsnivået til kunstnere. Måten de presenteres på er misvisende. Flere års støttebeløp blir lagt sammen, slik at tallene ser enorme ut. De viser ikke hvilke ulike kostnader som faktisk er knyttet til en scenekunstproduksjon. Kunstnerne blir redusert til en liten detalj av store kunstneriske arbeid. Vegard Vinge, for eksempel, blir fremstilt som “kunstneren som spruter maling ut av rumpa” – men forestillingen videoklippet er hentet fra, ble diskutert som “tiårets performance” i Tyskland. Et kort videoklipp reflekterer verken omfanget av arbeidet eller hvor kraftfullt uttrykket er. Et slikt utdrag er ikke et seriøst grunnlag for en diskusjon om kunstnerisk kvalitet eller offentlig støtte til kunst. Å debattere ordentlig krever intellektuell ærlighet og etikk.

Den ideologiske debatten ligger i retorikken – for ved å gjenta og insistere på fortellinger som at «kunstnere driver med sløseri», kan disse definisjonene bli normalisert. I fjor fikk Sløseriombudsmannens facebook-innlegg mye medieoppmerksomhet. Kort tid etter ble Sløseriombudsmannens unøyaktige fortellinger en del av den politiske debatten. En Frp-politiker sto på Stortingets talerstol og mente at kunst som inneholder nakenhet, avføring og kroppsvæsker ikke bør motta offentlig støtte. Etter dette fulgte en NRK-debatt hvor det ble argumentert for og mot «peniskunst». Angivelig seriøse medier grep det semantiske innholdet uten å engang stille spørsmål ved det, tok estetiske forhold ut av sammenheng og ignorerte helheten i verket.

Det Sløseriombudsmannen driver med, er typisk for populistisk retorikk: å forenkle og polarisere, og å henge folk offentlig ut til tørk. Sløseriombudsmannens metoder har fellestrekk med noen deler av pressen. Enkelte medier er avhengige av «clickbait», rask informasjon og meningsfragmenter som fremhever konflikt, polarisering og forenkling, snarere enn faktisk debatt. Vi trenger en presse som er mer kritisk til misvisende informasjon og faktafeil.

Sløseriombudsmannen er en manifestasjon av et utbredt liberalistisk og populistisk fenomen. Søberg er på attende plass blant landets mesttjenende forvaltere og investeringsrådgivere og har vært tilknyttet partiet Liberalistene. Partiprogrammet deres er tydelig: de arbeider for en minimumsstat, vil redusere skatter og avgifter, og deler et ønske med høyrepolitikere om å bygge ned offentlig sektor. Denne agendaen har allerede begynt i flere land i Europa, og starter som regel med å kutte budsjettet for kunst og kultur, på grunn av symbolvirkningene. Prosjektet sikter mot å avskaffe media – en annen kritisk plattform – så vel som helse- og offentlige tjenester.

Jeg vil aldri bli enig med Sløseriombudsmannen når det kommer til bruken av skattepenger. Norsk kulturpolitikk har muliggjort kunstnerisk risiko, noe som har skapt et levende kulturfelt og profilerte kunstnere som blomstrer både i Norge og i utlandet. Kunstnere kan provosere, forstyrre, skrape der det gjør vondt – uansett er de med på å skape endring. Kunstneriske uttrykk kan være kritiske og utfordre normer. Ja, de kan oppleves som krevende for noen, men disse rommene er essensielle i ethvert velfungerende demokrati. Selv om noen verk er mer tilgjengelige enn andre, når scenekunst ut til nye publikummere. Det er institusjonenes jobb å legge til rette for møtepunktene mellom kunstnere og publikum – det kan vi alltid bli bedre på.

Etter en forestilling av den spanske teatergruppa El Conde de Torrefiel, kommenterte en førstegangsbesøkende på Black Box teater: «Jeg har aldri sett noe som dette før, jeg kan ikke engang si hva det var for noe, men det var helt fantastisk.» En kan bestemme seg for å latterliggjøre kunsten – eller gå inn med nysgjerrighet og utforske noe som er ukjent for en.

Jeg forventer at debattmetodene er redelige, at kunstnere ikke blir pekt ut som syndebukker, og at agendaen er klar. Vi er alltid åpne for diskusjon, så lenge disse forholdene er til stede. Saken om Ways of Seeing har vist oss hvilke skadelige konsekvenser det får, både for kunstnerne og det offentlige ordskiftet, når det er avvik mellom faktisk innhold og spekulative kommentarer. Det er på tide at vi handler kollektivt. Flere stemmer, inkludert politikeres, bør heves for å tale for offentlig finansiering av kunsten. Nå, bare måneder før stortingsvalget, vil vi høre flere ta til orde for en ambisiøs kulturpolitikk.

Anne-Cécile Sibué-Birkeland,
Teatersjef – Black Box teater

Denne kronikken stod på trykk og ble publisert på nett i Dagbladet fredag 16. april 2021.