En kort samtale med Dionysian Corp.

Hei Runa og Fredrik, kan dere fortelle litt om Dionysian Corp., og hvordan dere arbeider sammen frem mot en forestilling som «Disorder of Desire»?

Dionysian Corporation er en familiebedrift med gode verdier basert i tekst og kostyme som skaper megalomane, romantiske, og overdrevne verk og tankekart som lengter etter sanne følelser. Vi jobber både strukturert og anarkistisk, med tydlige roller, men samtidig roter vi rundt i våre felles og individuelle estetiske univers. Vi hadde i to år mulighet til å teste materiale og metode gjennom å ha tilgang på verksteder på Dramatikkens hus. Vi har sett på disse ukene med intensivt arbeid som små verk eller episoder, en måte ha en kontinuerlig praksis på, hvor man skaper rom og produserer materialet med lave skuldre. Det har ikke bare tydeliggjort vår metode, og hvordan vi arbeider sammen som to høyenergiske kaosmagneter, men også spisset estetikken vår som for mange kan virke forvirrende i kraft av å være skissete, og i prosess (noe som er fullstendig bevissthet for den eventuelt tunggrodde). Majoriteten av «vår prøvetid» går jo til å skrive og lage kostymer og sende hverandre kristne sorority reels på instagram. Vi digger å jobbe med utøvere, men kan ikke ha for mye tid til det, da dør prosjektet litt. Dionysan Corp. prøver å skape en produksjonsmodell, som både er virkelig og fiktiv på samme tid. En struktur som fasiliterer for det fantasifulle og energiske scenespråket vi lengter etter.

På Stamsund Teaterfestival i mai viste dere del én av «Disorder of Desire» – «Prinsesse Myrra». Hva slags forestilling var dette, og hvilken sammenheng har den med høstens forestilling på Black Box? Myrra dukker jo opp også der, sammen med blant andre Medea, Antigone og Salome. Er høstens forestilling en direkte fortsettelse, eller står delene mer fritt i forhold til hverandre?

Prinsesse Myrra var en kollasj, som tok utgangspunkt i historien om Myrra, en prinsesse som var ulykkelig forelsket i sin far, etter utallige selvmordsforsøk går ammen hennes med på å lure kongen/faren og de har en natt full av knull og tull før han oppdager at det er hans eget kjøtt og blod. Myrra blir jaget rundt og blir forvandlet til en gris (i andre myter blir hun også til et tre, hun fødte tross alt superhottie Adonis i treform). Forestillingen hadde også innslag av Medea og Antigone. Et tema som går igjen i mange av de greske tragedier og i våre praksiser med tekst og kostyme er transformasjon. Vi ser også for oss at forestillingen transformeres fra sted til sted. Stamsund var første nedslag denne gangen.

Black Box gir oss noen nye muligheter, spesielt siden det er vår «hjemmebane». Vi kjenner byen, scenen og folkene og det gir oss mulighet til å gjøre ting som kan være vanskelige eller mindre praktiske. Det er ikke like strenge begrensninger på kofferter f.eks som til Stamsund, og mange av våre kunstneriske allierte er i feltet her. Vi blir også dobbelt så mange på scenen, det varer mye lengre og det blir celebrity edition, litt som tragedie/komedie konkurransene i Athen i antikken minus levende dyr og død, men alt annet har vi!

Det har ofte slått meg at den moderne opplevelsen – turistopplevelsen! – av Hellas er en slags postmoderne kræsj mellom original og kopi: oldtidsmonumentene side om side med «monument-merch»-kioskene. Har dere vært opptatt av dette spenningsfeltet i arbeidet med «Disorder of Desire»?

Vi elsker Athen. Vi var der på residens og lagde en del filmer med Antigone derfra. Verdens lengste escaperoom fikk vi også tid til, Runa og jeg var stengt inne på natten. Det var en tre timer lang horror fortelling med zombier i et kapell og gravlund + panic button. Det er en av flere opplevelser som knytter oss sammen.

Fredrik er jo et slags omvandrende Visit Athen, eller Greece, da vi leste spørsmålet kom vi til å tenke at vi har vært opptatt av Stuart Hall sitt begrep «Low Theory» eller Wark sin «null-filosofi», og vi tror disse teoretiske idéer og strømninger går inn i det postmoderne kræsjet som igjen er en del av Dionysian Corp; orginalen, kopien, masseproduksjon og det sjeldne, det opphøyde og det billige og tacky, det at man kan gå inn på en turistsjappe og få lagd en t-skjorte hvor det står Odiepus the OG motherfucker sums it up. Det er Dionysan core.

Hvordan ser dere for dere veien videre? Er det planer om nye deler, versjoner eller visninger etter høstens forestilling – eller lever prosjektet nettopp i kraften av å være i bevegelse?

Det er jo et veldig gøy materiale å jobbe med. Kraften av bevegelsen er alltid noe for oss. Vi kjeder oss fort og vil alltid videre. Vi håper den kan spille flere steder, blant annet prøver vi å få det til å skje i Athen, men da bare med Antigone. Vi liker å spille steder som gir noe til materialet, enten praktiske utfordringer eller en kunsterisk tilhørighet. Interessen vår ligger også i ulike sjangere, og etter å ha vært i tragedien skal vi videre til en ny med premiere i 2026: Romantisk Western. Yiiiihaaaaaa!

«Disorder of Desire» vises 13. desember. Les mer og finn billetter her