Bli kjent med Charlotte Mclean

Velkommen til Black Box teater, Charlotte! Kan du presentere deg selv for dem av oss som ikke kjenner deg fra før? Hallo! Mitt fulle navn er Charlotte Mclean, men folk kaller meg Charlie. Jeg er en dansekunstner fra en by på østkysten av Skottland som heter Arbroath. Under oppveksten konkurrerte jeg i skotsk høylandsdans fra ung alder av, og studerte deretter ved London Contemporary Dance School. Det var der jeg møtte den norske dansekunstneren Anders Engebretsen. Han har vært en god venn siden vi studerte sammen, og jeg gleder meg veldig til å kunne komme med en forestilling til Oslo, så jeg endelig kan sjekke ut dansescenen han snakker så godt om.

Hva er noen av hovedideene og temaene arbeidet ditt dreier seg om? I soloen min, And, utforsker jeg mye av det som handler om å være menneske; tilhørighet, identitet, nasjonalitet, kultur og politikk, spesielt reproduktive rettigheter. Jeg er interessert i å skape politiske arbeider for scenen. På innsiden av forestillingen er temaene personlige så vel som universelle. Det som er så spennende med And er at hver gang jeg fremfører den, endrer den seg slik at det som skjer i meg kan komme til overflaten, og det som skjer utenfor meg, på global skala, også kan kommenteres.

Arbeidet er i stadig utvikling og vekst. Det er hint fra fortiden når jeg snakker om besteforeldrene mine og danser med et sverd som bestefaren min har laget meg, og også hint om hva som kommer mens jeg dveler over potensialet til mine fremtidige barn. Jeg er interessert i hvordan politisk identitet, spesielt den som er relatert til tradisjon – å være en skotsk høylandsdanser – kan regnes med, bli queer-et, bli provosert og gjøres fremtidssikker. Hvordan kan vi ta arven fra dem før oss, og på samme tid fortsette å utvikle oss syklisk? Det å kunne hvile radikalt, finne kraft i mykhet, styrke i stillhet og gi næring til jorden for å høste nye ideer for fremgang og overføring.

Hvor fant du inspirasjon til arbeidet ditt med And? I løpet av de siste fem årene har And utviklet seg fra en tekstmelding jeg sendte til min beste venn Jay i 2017, til en helaftens forestilling. And startet som en kort poetisk liste. Jeg følte meg desperat, motløs og alene mens jeg studerte i London. Tekstmeldingen var en forespørsel om vi skulle danse sammen i parken dagen etter. Dagen etter gjorde vi det. Soloen begynte som en terapi, en måte å overleve på, å uttrykke, å forsøke å forstå det rotete og det dagligdagse.

Tekstmeldingen var min originale And-liste, som deretter ble forvandlet til min bacheloravhandling og performance. Jeg utforsket temaene fysisk komedie og stumkomedie i forbindelse med og sammenlignet med samtidsdans. Siden da har And vært i utvikling, fra sin første performative iterasjon som en ti-minutters solo for min uteksaminering fra London Contemporary Dance School i 2017 til en fullengde produksjon i september 2021. Underveis har den blitt reinkarnert i mange forskjellige former, inkludert et standup-komedieshow og en akustisk konsert.

Under pandemien i 2020 tok jeg meg litt tid vekk fra And for å reflektere. Opplevelsene mine det året ga meg ny inspirasjon til verket. Skjønt, nå med innslag av mørkere, mer uuttalte temaer som spontanabort og abort. Verket er fortsatt håpefullt og deler refleksjoner om mine forfedre, mine potensielle, fremtidige barn, og detfeirer vårt kjedelige, bisarre, vakre liv her på jorden. Jeg påstår at jeg skal opptre med And resten av livet mitt. Verket vil forvandle seg og vokse med meg og kan godt gå i arv til neste generasjon. Jeg gleder meg spesielt til å spille den i Oslo, det blir første gang jeg fremfører den som 30-åring. Den første tekstmeldingen ble sendt da jeg var 22, så mye har endret seg siden den gang!

Et soloverk er ofte et resultat av et samarbeid med flere andre. Kan du fortelle oss litt om hvordan du jobber med dine kunstneriske samarbeidspartnere? Jeg har jobbet med And siden 2017, og den har blitt påvirket av mange fantastiske samarbeidspartnere. Jeg ble først inspirert til å lage soloen etter å ha sett Pat Kinevane vise Underneath under Edinburgh Fringe Festival på Dance Base. Jeg var der ganske mange somre og jobbet alltid på skift når dette stykket ble spilt, så jeg så det rundt 20 ganger. Det føltes ganske treffende at jeg fikk verdenspremiere med And på den samme festivalen noen sesonger senere.

Festivalen er også der jeg møtte Helen McIntosh, som nå jobber med meg som kreativ produsent. Helen er ryggraden i alt arbeidet mitt, i tillegg til å være en kjær venn. Lysdesigner Emma Jones har også vært en integrert del av arbeidet. Selv om det er en solo, gjør Emmas tilstedeværelse og kommunikasjon hele veien at det føles mer som en duett. Vi var en del av Rural Touring Dance Initiative på The Place i London, og Emma tente initiativet på nytt et par ganger. Min favoritt visning av And, var da vi dro til Wales i nærheten av der Emma vokste opp. Forestillingen var for Emmas avdøde mor. Jeg er glad vi måtte dra dit.

Helen og jeg jobbet sammen for å invitere vokale, performance- og dramaturgiske samarbeidspartnere inn i arbeidet. Solène Weinachter, Jack Webb og David Paul Jones hjalp meg med å få på plass Edinburgh Festival 2022-versjonen. Nå jobber jeg med Rob Evans som hjelper meg med å utvikle And inn i trettiårene, og gjøre stykket klart til å vises på Black Box teater og fremover!

And vises 6.–7. september.