Black Box teater fyller 40 år – og det skal vi feire!

Den 4. november 1985 ble den første forestillingen vist på Black Box teater på Aker Brygge: «Åpning av den sorte eske». Programmet besto av et kunstnerisk potpurri i fire avdelinger, med «dåpsgaver» fra blant andre Den Norske Opera, Kantarellen Dansekompani, Høvik Ballett, Stella Polaris, Grenland Friteater – og mange flere. Denne åpningen markerte begynnelsen på et nytt kapittel i norsk scenekunsthistorie, et kapittel som fortsatt skrives. Nå feires dette med fest og et eget forestillingsprogram.

Etableringen av Black Box teater sprang ut av det frie feltets store behov for et profesjonelt visningssted i Oslo. Selv om flere kunstnere og grupper fikk vist arbeidene sine, var det mangel på spillesteder med gode rammer. Mye fant sted på alternative arenaer, der kunstnerne måtte gjøre alt selv – noe som ofte resulterte i enkle løsninger.

Teatersentrum (senere Danse- og teatersentrum, og i dag PAHN) tok initiativ til prosjektet Egen scene sentralt i Oslo. Etter stor innsats og aktiv lobbyvirksomhet ble Black Box teater etablert – først som en utleiescene på Aker Brygge. Beliggenheten var på mange måter underlig, slik Kjetil Skøien beskrev treffende i sitt bidrag til Frie grupper og Black Box teater 1970–1995.

Oslo hadde en gang en underground, og den lå bl.a. der Black Box er nå, gamle fabrikker, skipsverft, vakkert, fullt av historie, av minner. Vikateatret lå her, kunstnere hadde verksteder her, det var rockeklubber, kafeer, et sted for oss. En tydelig beskjed om hva som foregikk i det rå og direkte, fjernt fra de etablerte, finkulturelle. Så kom gravemaskinene, dynamitten, alt forsvant og en vakker ny by oppstod. Et sted for shopping og fest. Og Black Box, stebarnet, midt i overfloden (Skøien 1996, 145).

Den nye teaterscenen var etterlengtet tross beliggenheten. Der var det plass til det meste. Danseuttrykk, figurteater, scenekunst for barn og unge, performance, teateruttrykk og innspilling av tv-programmer fant sted om hverandre.

Det første internasjonale gjestespillet var et besøk av Odin Teatret med Oxyrhincusevangeliet i november 1985 (Buresund og Gran 1996, 152). Odin Teatret ble startet i Oslo i 1964 før det flyttet til Holstebro i Danmark i 1966 der det fikk bedre økonomiske vilkår. Oppstarten til Odin Teatret var altså før staten opprettet den første øremerkede ordningen for fri scenekunst i 1982. Vi fikk et gjensyn med Odin Teatret på Black Box teater i 2015 i forbindelse med vårt trettiårsjubileum.

En felles og mangefasettert historie
Historien om Black Box teater er uløselig knyttet til utviklingen av fri scenekunst, kulturpolitiske kampsaker og den økende interessen for internasjonale gjestespill og samarbeid som kom til å prege feltet nasjonalt. Også fagpolitiske spørsmål har hatt stor betydning. Fra starten av har Black Box teater vært en sentral arena for ny dans og koreografi. I 2002 ble den første utgaven av dansefestivalen CODA arrangert, og kort tid etter, i 2004, ble Dansens Hus formelt etablert – med åpning av huset i 2008.

Etter hvert ville Black Box teater dyrke fram en tydeligere kunstnerisk profil. I 1992 ble Inger Buresund ansatt som kunstnerisk leder. Hun la grunnlaget for å utvikle Black Box teater i retning av et programmerende teater. Hun ble etterfulgt av Kristian Seltun i 2001, som blant annet sto bak flyttingen fra Aker Brygge til dagens lokaler i Marstrandgata på Rodeløkka. Det var en lang og omfattende prosess. Nye lokaler i en annen bydel ga imidlertid mulighet til å etablere teatret som en sosial møteplass. Alle som har vært innom, vet at vi er glade i baren vår. Seltun etablerte festivalen Marstrand, oppkalt etter gateadressen. Da Jon Refsdal Moe overtok, endret han i 2013 festivalnavnet fra Marstrand til Oslo Internasjonale Teaterfestival, som det fortsatt heter. Selv om Black Box teater riktignok ligger i Marstrandgata, virket det tross alt litt fjernt å drive en festival oppkalt etter en småbåthavn på vestkysten av Sverige. I perioden 2016–2022 var Anne-Cécile Sibué-Birkeland teatersjef. Hun la vekt på å åpne Black Box teater mot byen og introduserte oss for nye kunstnerskap og visningskonsepter og vektla teatret som et sosialt samlingspunkt.

I årenes løp har Black Box teater forsøkt å holde fast ved nysgjerrigheten og eksperimenteringsviljen som har gitt plass til friske kunstneriske fraspark og alternative arbeids- og uttrykksformer. Samtidig, som eksemplet med Odin Teatret demonstrerer, har det også vært viktig for Black Box teater å føre de lange linjene videre og gi plass til kunstnerskapene som utvikles over tid. I høst viser vi blant annet forestillinger av Lisa Lie og Transiteatret-Bergen som begge har spilt på Black Box teater siden tidlig i 2000-årene.

Da Black Box teater fylte tretti år, ønsket Refsdal Moe å lage en bok som kunne ramme inn virksomheten. Det viste seg imidlertid å mangle både tid, penger og en forfatter til oppgaven. I stedet for en oppfølger til Frie grupper og Black Box teater 1970–1995 har vi derfor initiert bokserien Scenekunstklassikere – en alternativ form for historieskriving. Her overlates pennen til ulike forfattere som går i dybden på en selvvalgt forestilling, og slik tegnes deler av den større kunstneriske sammenhengen Black Box teater har vært en del av. Seks bøker er allerede utgitt, og den syvende lanseres før jul.

Å se framover
På tampen av sommeren 2025 gikk teaterregissøren Robert Wilson bort. Han regnes som en av de store teaterfornyerne i nyere tid. Med sin vekt på det visuelle, arbeidet med rytme og sanseinntrykk, og utviklingen av nye dramaturgiske forståelser, banet han vei for uttrykksformer og kunstnerskap som endret feltet. For mange virket Wilsons teater friskt og annerledes i en scenekunsttradisjon som lenge hadde vært dominert av dramatisk teater.

Er det fortsatt de store scenekunstfornyerne som setter tonen i dag? Mye tyder på at kunstnerisk utvikling nå initieres fra flere retninger og skaper et mer pluralistisk scenekunstfelt. Dette er resultatet av et langsomt, men dyptgripende skifte. Vi ser en økende vektlegging av marginaliserte stemmer, queer-praksiser og dekoloniale perspektiver – som grunnlag for hvordan kunst både skapes og forstås. Det handler om hvem som gis plass, hvem som setter rammene, og hvilke kropper og erfaringer som står i sentrum. Kunstnerisk fornyelse oppstår like gjerne i det kollektive, uferdige og tvetydige, i det flerstemmige fremfor i mesterverket alene. Den skjer gjennom omskriving av hierarkier – ikke bare estetisk, men også strukturelt. Fornyelsen ligger ikke nødvendigvis i det som roper høyest, men i det som insisterer over tid: på tilstedeværelse, forskjellighet og nye måter å være sammen på. Scenekunsten i vår tid defineres ikke av én stemme, men av mange. Det er dette som gjør den vital.

Vi feirer våre førti år ved å se framover – med et program som presenterer tre prosjekter av nyutdannede kunstnere fra Akademi for Scenekunst, Kunsthøgskolen i Oslo og Den norske filmskolen ved Universitetet i Innlandet. Valget av nettopp disse institusjonene er ikke tilfeldig. Vedtaket om å legge ned Akademi for Scenekunst svekker mangfoldet i scenekunstutdanningene i Norge og vil få ringvirkninger for uttrykksmangfoldet.

Anna Utermöhl Lund, Leila Tóth og Adam Manthey Steen (Akademi for Scenekunst) presenterer The Amazing Presents: ABSOLUTELY FANTASTIC (half a plan, half a miracle), et prosjekt som feirer det uferdige og det menneskelige. The Scorpios – Malene Juliussen, Sunniva Moen Rørvik og Vetle Springgard (Kunsthøgskolen i Oslo) viser PARASITT 1, et verk i dialog med ABSOLUTELY FANTASTIC hvor grensene mellom prosjektene forskyves. Waad Amer (Den norske filmskolen) bidrar med Before The SUN Disappears Again / Del 1 – Rett Ved Sak, en mobil installasjon som kombinerer VR, scenografi og filmopplevelse. Amer, The Scorpios, Utermöhl Lund, Tóth og Manthey Steen søker ikke ferdige former, men insisterer på det uferdige og relasjonelle. Verkene deres åpner rom for nærvær, fellesskap og motstand – for sårbarhet, det uventede og den andre. I kraft av form, varighet og omsorg er arbeidene politiske, og peker framover uten å late som de kjenner retningen.

Velkommen til jubileumsfeiringen – vi gleder oss til å se framover sammen.

– Jørgen Knudsen
Teatersjef