«One must live to build one´s house and not build one´s house to live in (...) And besides, for one "living" shell, how many dead ones there are! For one inhabited shell, how many are empty!» – Gaston Bachelard
I sin første forestilling, + -, utforsket Corentin JPM Leven sin egen sorg knyttet til HIV. I Birds of Ill Omen tar han steget videre og ser på andre problemstillinger knyttet til HIV, hvor han undersøker forholdet mellom selvdefinert identitet, som avviker fra det normative, og identitet som et resultat av medisinske vurderinger.
Historisk har den homofile blitt plassert som en skikkelse som forstyrrer naturens orden og som kan straffes fra høyere vrede. Hvordan kan den skeive kroppen identifisere seg selv når den på den ene siden har blitt definert av medisinen og på den andre av folkelig fabulering? Gjennom sin egen HIV-diagnose problematiserer Leven sykeliggjøringen av den skeive kroppen og de mange rollene han med diagnosen må fylle både sosialt og i LHBTQ+-miljøet.
I denne visuelle forestillingen skapes et rom fylt av minner og ønsker om en individuell homofil kropp. Et sted mellom byggingen av monument og minnemarkering, mellom vitenskap og selvidentifisering.
Corentin JPM Leven er en scenekunstner som jobber både som regissør, scenograf og skuespiller. Arbeidene hans er sterkt forankret i queermiljøets arv og historie. Leven har jobbet med blant annet CocoRosie og Ulf Nilseng.
Les tekst av Christina Nilseng her (pdf)
Aldersgrensen på denne forestillingen er 16 år.
NB! Forestillingen inneholder blinkende strobelys.
Det er modig. Det er vanskelig å finne ord for å beskrive det, annet enn at det er gjort med et sterkt mot. (…) Corentin JPM Leven setter sin egen sykdom og det kunstneriske arbeidet sitt inn i et større samfunnsmessig perspektiv som setter spor i meg som tilskuer.
Pluss Minus handler om det å kjempe videre og ikke minst om synliggjøring. Det blir tydelig gjennom forestillingen at det personlige narrativet ikke visualiseres lineært, men forholder seg dynamisk til tiden og Levens engasjement til sin egen diagnose og den kollektive historien den bærer med seg.
