Three questions for Mia Habib

Mia Habib har denne høsten premiere på prosjektet How to. A score som består av seks soloer. Tre av dem vises på Black Box teater og tre på Dansens Hus. Vi har tatt en prat med Mia og bedt henne fortelle oss litt mer om prosjektet.

How to. A score består av seks individuelle soloer der du har invitert seks dansekunstnere fra seks ulike land til å skape hver sin solo. Kan du fortelle oss litt mer om bakgrunnen for dette prosjektet?

Som et resultat av pandemien ble det planlagte makrosolo prosjektet How to die – inopiné II omgjort til å skape et nytt koreografisk community* – og forestillingspartitur ved navn How to. A score hvor jeg inviterte Janne-Camilla Lyster med i utviklingen av partituret i 2020. Partituret bygger på det tidligere stykket How to die – inopiné (2020) som er en transdisiplinær undersøkelse av økologisk sorg, kulturell panikk og følelsen av kollaps.

I en periode hvor det å krysse landegrenser var så og si umulig og mange internasjonale samarbeid stoppet opp var det for Mia Habib Productions og meg selv viktig å fortsette de internasjonale samarbeidene. Mange av våre kunstneriske samarbeidspartnere bor og arbeider i geografier som var hardt rammet av Covid-19 og hvor de økonomiske realitetene var noe helt annet enn i Europa. Det opplevdes som prekært å opprettholde arbeidsrelasjonen både fra et økonomisk perspektiv, men også fra et kunstnerisk standpunkt. Partituret ble i januar 2021 sendt ut til fem dansekunstnere fra fem ulike land som ble invitert til å arbeide med partituret uavhengig av hverandre. Kunstnerne og landene det ble sendt til var: Julie Nioche (Nantes, Frankrike), Thais Di Marco (São Paulo, Brasil), Tommy Noonan (Saxapahaw, USA), Filiz Sızanlı (Eskişehir, Tyrkia), Thami Hector Manekehla (Soweto, Sør Afrika) i tillegg til meg selv (Oslo, Norge). Kunstnerne har jobbet med lokalsamfunn i sine respektive land for deretter å utvikle dette til hver sin solo.

Thami behandler i sitt partiturarbeid det å ha vokst opp under apartheid i Soweto og hvordan traumer overføres til neste generasjon. Han har i community partituret arbeidet med unge klubb dansere i Soweto som ikke har minne om apartheid. Jeg synes starten på hans tekst om soloen sin sier så mye om det han jobber med; «This is a body, a body named Soweto: this body is/it's also a place, this place is/it’s a forced settlement». Filiz har arbeidet med eldre mennesker i byen Eskişehir hvor de som en del av arbeidet har inntatt byrommet på ulike, og ganske aktivistiske, måter. Julie har jobbet i skoleverket i Nantes både med autistiske barn og med barn i forstedene fra belastede hjem. Thais har jobbet med Candomblé fellesskapet hun har vokst opp i i São Paulo og sett på relasjonen mellom partituret og tradisjonelle Candomblé ritualer. Om arbeidet sitt i São Paulo sier hun «vi skal forsøke å løfte stemmene til de som allerede har overlevd slutten på verden mange ganger» og understreker at kolonihistorien, døden og volden er så tilstedeværende i byen at det ikke handler om hvis, men hvordan man skal dø. Tommy har arbeidet med kunstnere, aktivister og spesialister i Restorative Justice i Nord-Carolina rundt problematikkene white supremacy, land og kolonihistorie, og hvordan maktstrukturer er inskribert i kropper og rom. Han sier «Så praksisene og spørsmålene i scoret er ikke de jeg bringer til lokalsamfunnet mitt for at de skal lære og øve - de er praksisrammer som jeg begynner å lære av mitt eget lokalsamfunn gjennom». Selv har jeg arbeidet med partituret i tett dialog med 12 unge menn fra bygg-og anleggs Videregående skoler i Groruddalen hvor vi tilbød dem en betalt sommerjobb i Ali kaffelager på Filipstad sommer 2021 som både resulterte i en installasjon og fotoutstilling på kaffelageret, samt at strukturene og fotoene fant veien til Økern i prosjektet HOW nå nylig. I tillegg har jeg arbeidet med scoret med andre ungdommer fra Gamle Oslo sammen med Interkulturelt museum og Universitetet i Oslos Co-futures prosjekt som resulterte i en visning på Interkulturelt museum i vinter.

Soloforestillingen står sentralt i How to. A score. Hva er grunnen til at du ønsker å jobbe med og utforske akkurat dette formatet?

How to. A score har tatt spørsmålet om hvordan å (how to) involvere lokalsamfunn og ulike mennesker ett skritt lenger enn i How to die- inopiné. Det var tidlig klart for meg at jeg ønsket å se hvordan arbeidet kan forgrene seg videre og møte helt ulike communities i ulike geografier. Det var også tydelig fra start at scoret måtte introduseres for et community gjennom noen som opererer i den konteksten det introduseres i. Jeg har i tidligere arbeid vært opptatt av forholdet mellom massen og den ene kroppen. Dette forholdet undersøker jeg både i masse-soloen HEAD(S) som spilte på Black Box teater i 2012 og i gruppestykket A song to som spilte på Dansens Hus i 2015.

I How to. A score synes jeg det er spennende hvordan (eller om) en enkelt kropp kan si noe om et community arbeid. Noen av solo kunstnerne i prosjektet kommer selv fra det communitiet de har jobbet med mens noen av oss andre er en fremmed kropp i det communitiet vi har interagert med. Det betyr også at spørsmålene til hvilken solo kropp vi er og hvilken solo vi kan skape etter å ha jobbet med en gruppe endrer seg. I en del av scoret belyser vi det og åpner ideen om hva en solo kan være: «The solo of this score may be a ‘mass-solo’ containing many bodies inside of it, the solo performer being the main pillar, the agent, the carrier, the super spreader, the instigator; the solo may be of one body carrying the traces of other bodies and encounters.» Og flere spørsmål deles, blant annet: «a solo moment for a specific community and group of people?», «How to solo with this community?».

I tillegg så har jeg valgt å kalle serien av seks soloer for en makro-solo. Vi jobber ikke med å knytte soloene sammen, de er veldig ulike og jeg har med vilje valgt kunstnere som jeg vil si jobber ganske ulikt. Ideen om makro-soloen ligger mer i at publikums kropp beveger seg gjennom disse soloene og Liam Alzafaris levende arkiv hvor teatret hjemsøkes av de ulike communities og geografier som ligger bak soloene. Det er på sett og vis publikums bevegelse gjennom verket som skaper makro-soloen.

Et soloarbeid er ofte resultatet av et samarbeid. Hvordan jobber du med de kunstneriske samarbeidspartnerne dine?

How to. A score åpner utviklingen av koreografisk partitur i en retning som enda ikke er så utbredt – i retning av community- og samfunnsbruk. Slik inviterer partituret brukeren/ kunstneren til å gå i møte med et samfunnssegment gjennom spesifikke tilnærminger, spørsmålsstillinger og praksiser. I og med at scoret på sett og vis er et eksperiment var det viktig for meg å invitere dansekunstnere som jeg allerede kjenner og som jeg vet kan ta ansvaret det er å gå inn i ulike (og i mange tilfeller sårbare) sammenhenger med et partitur. De har måtte arbeide veldig selvstendig fordi vi er på helt ulike steder i verden og i en del tilfeller i ulike tidssoner. Vi har derfor hatt litt kontakt men prosessen er bygget på tillit og basert på at kunstnerne har solid erfaring med egen prosess og å gå inn i slike sammenhenger og selv tilpasse partituret i prosessen for å møte de ulike gruppene. Hver gruppe og kontekst kommer med spesifikke problematikker og utfordringer. I en sammenheng er det sensitivt å ha menn og kvinner i samme gruppe, i en sammenheng er det så eksplosivt at om en uoverensstemmelse oppstår så kan to med løftet øks og sag stå klar til angrep, i en sammenheng kan ikke de man snakker til forstå språk og i noen sammenhenger er det rett og slett irrelevant for folk å snakke om utfordringer om klima og økologisk sorg når man ikke har mat. Dette har startet spennende samtaler med alle de involverte kunstnerne om hvordan partituret kan ta disse ulikhetene og sensitivitetene opp i seg. Det står derfor klart for meg at partituret må bearbeidet hvor blant annet kunstnernes prosesser kan brukes som felteksempler. I den prosessen har jeg invitert dramaturg og dansekunstner Monica Gillette, til å bearbeide partituret da hun har lang erfaring med beslektede prosesser.

Partituret tenker jeg, som vi planlegger å publisere til neste år, kan ses på som å være en beholder av uendelig potensiale for uendelig mange forestillinger og community arbeider i ulike deler av verden. Og det vil bære i seg potensialet av å være et rhizomatisk** scenisk verk som ikke binder seg til et spesifikt sted eller tidsrom, og som vil spre seg uten å nødvendigvis kunne spores eller identifiseres. Det peker igjen tilbake på flere av tematikkene som kommer opp i partituret og som utfordrer eksisterende hierariker og historiske koloniale mønster som ideen om å kunne ha den totale oversikten eller å finne det ene objektive perspektivet. Slik er ikke dette en publikasjon, men et scenisk rhizomatisk format som åpner potensialet for et scenisk- samfunnsnett uten begynnelse, uten slutt, uten sentrum, uten sentreringsprinsipp med hovedegenskapene til rhizomet som er forbindelse, heterogenitet, mangfold og ubetydelig gap. Slik tenker jeg også at ideen om hva en samarbeidspartner i dette prosjektet kan være kanskje åpnes og flyter ut.

* Fordi norsk mangler en dekkende oversettelse av det engelske ordet community velger jeg her å bruke det da det refererer til et allerede etablert begrep brukt i scenekunsten.

** Rhizomatisk læring, handler om måter å lære på hvor studenten utvikler ferdigheter og forståelse der involvering, samhandling, improvisasjon, innlevelse og intra-aksjon står som sentrale begreper. Læring settes i sammenheng med et rotsystem; på samme måte som røttene vokser i ulike retninger og mønstre er røttene koblet sammen.

How to. A score vises på Black Box teater og på Dansens Hus 10.–13. november.